Brasil er etenormt land, og selv om Mato Grosso er nabodelstat til Goiás er det et godt stykke fra Brasília – ti-tolv timers kjøring, var vi blitt fortalt. MST hadde leid en turbuss for anledningen, og fått INCRA til å sponse utgiftene. Det er første gang INCRA har støttet et MST-arrangement på denne måten, og velviljen skyldes Lulas regjering.
Bussen var klar, vi var klare, alt var bra – bortsett fra at klimaanlegget i bussen hadde hengt seg opp et sted rundt null grader. Og at veiene veldig fort ble veldig hullete og rare. Og at vi ennå ikke hadde skjønt hvordan tall fungerer i Brasil – med tall på ting skal en trekke fra en god slump, med tid skal en legge til ca. halvparten. Så reisen til Mato Grosso var seksten timer i en iskald buss der alt ristet og hoppet. Det burde ha blitt en heller kjip tur, men faktisk minnet det mer om en fest.
MST-folkene vi reiste sammen med var så glade, det var spøk og latter og musikk så lenge vi klarte å holde oss våkne. Og en god stund etterpå også, forholdet til stillhet er litt annerledes i Brasil. Det er klart alle vil ha musikken så høyt som mulig! Klart de som sitter helt foran også vil høre hva de bakerst snakker om! Men selv om lydnivået ble litt voldsomt for oss nordmenn, var farten og humøret det som gjorde reisen levelig. Det var gøy å være på tur med MST.
I tillegg til det gode humøret var det en annen ting som gjorde inntrykk på turen: i Brasil, og hvertfall i MST, deler en med hverandre. Brus, kjeks og hva det måtte være sendes rundt til alle. ”Min chipspose” er fremmedord, for ikke å snakke om ”min kopp”. Alle deler det de har. (Dermed ble det ikke bare ”våre vannflasker”, det ble også ”vår influensa” – to av oss gikk ned for telling etter at vi kom tilbake til Brasília.)
Fredag formiddag var vi framme i Rondonópolis, byen der feiringen skulle holdes. Og byens fotballstadion var stedet: taler, gudstjeneste, soving, matlaging, dans og fest – alt foregikk inne på stadion. Etterhvert har vi fått vite at dette er helt vanlig på MST-arrangementer fordi det er så praktisk, men for oss var det stas å skulle bo sånn i fotballandet Brasil. Og siden vi var gjester fikk vi luksusrom på stadion: en av speakerboksene. Dermed hadde vi både vegger til å holde myggen ute og dør som kunne lukkes, og vi var bare fire som delte rommet. Vanlige MST-ere sov i rekke og rad under halvtaket øverst på tribunen, eller i garderober som for anledningen var gjort om til femtimannsrom.
Så på fotballstadion i Mato Grosso var det trangt, varmt, mye folk, dusjer uten vann og de verste doer noen av oss noen gang har sett. Og det var så fint å være der! Endelig fikk vi møtt Brasil, med folk og farger og stemninger.
Folk var åpne og vennlige, og nysgjerrige på hvem vi var. Bare vi fikk dem til å forstå at vi faktisk ikke snakket portugisisk, men hadde et helt annet språk, var folk imponerende tålmodige og hyggelige. De gjentok og forklarte, og smil kan en jo alltid gjøre seg forstått med. Og vi fikk begynt å bruke tommelen! Tommelen peker oppover ganske ofte i dette landet.
Og endelig fikk vi møtt MST som bevegelse. Det var faktisk stor forskjell på hva folk var opptatt av, om de kom fra byen og jobbet med MST som organisasjon, eller om de bodde på landet og levde i MST-samfunn. Bredden i bevegelsen ble mer synlig av å møte så mange ulike deltakere. Vi fikk også sett hvordan taler, symboler og sanger ble brukt for å gi følelse av fellesskap og samhold. Dette var spesielt synlig under gudstjenester, der mange flere deltok med opplesning og annet. Og ikke minst under mística´ene, som er symbolske og dramatiserte innslag i arrangementer. Noen av disse ble ganske svulstige (en dramalærers skrekk, ifølge Maria!), men det var også tydelig at dette kommuniserte med forsamlingen.
Det var ikke bare taler og høytideligheter, det var også fest og moro. Arild fikk oppfylt drømmen om å spille fotball med brasilianere, og var med på turneringen mellom bosetningene. Og av og til er språkproblemer en fordel: vi trodde laget hans vant, og var kjempestolte i flere timer før noen fikk forklart oss at de faktisk tapte 5-0. Jaja.
Om kvelden var det dans, og vi fikk prøvd oss på forró (uttales fåhå, og er den dansen som er noe på landet i Brasil. Glem samba.) Og la det være sagt med en gang – ikke alle brasilianere kan danse. Det fins faktisk en del som ikke har rytmesans i det hele tatt. Det brasilianerne kan er å ha det gøy mens de prøver! Da er det bare gøy å prøve å holde følge også.
Den store overraskelsen kom da vi plutselig fikk vite at vi også måtte opptre. Så etter febrilske forsøk på å huske tekst og litt øving på rommet ble dansingen avbrutt av ”nossos companheiros de Noruega” som sang ”Til ungdommen”. To vers og en del nerver, men responsen var overveldende. Forklaringen fikk vi seinere på kvelden: det var ingen som var særlig opptatt av om vi var flinke eller sang fint. Det viktige var at vi delte noe med dem.
Lørdag ble det litt mer alvor. Alle var like blide, barna var fortsatt med overalt, det var smil og god stemning. Det var Gudstjeneste, taler og mística som før. Men store ord er vanskelige å få med på et fremmed språk, og jeg satt i egne tanker da de gikk over til å hylle de som har falt i kampen. For hvert navn som ble lest opp knyttet de en rød papirsløyfe til korset på alteret, og Ché Guevara var den første på listen. Flere navn fulgte. Langsomt gikk det opp for meg at det ikke var gamle revolusjonshelter som ble nevnt lenger: det var Pater Antonio, som ble skutt ned bakfra for fem år siden. Menn og kvinner som ble drept i jordkonflikter her i Mato Grosso. Prester, lokale ledere. Helt vanlige navn.
Det var en helt annen måte å forstå det på enn å lese ”jordkonflikt” og ”vold på landsbygda i Brasil” hjemme. Det lå et tungt alvor under feiringen i Mato Grosso. Jordkonflikter i Brasil er folk som kjemper for livene sine. Noen av dem blir drept. Og noen var glade i dem, og gråter når de røde papirsløyfene knyttes til korset. Det er så banalt, men også vondt når det endelig synker inn. Jordkonflikt.
Seinere på dagen fikk vi besøke en MST-acampamento, dvs. en leir der folk bor på okkupert jord. Da vi først kom kjørende var mottakelsen heller kjølig. Forklaringen fikk vi fort: de trodde vi var militærpolitiet som kom for å kaste dem ut, og ble livredde. Det hadde de også god grunn til.
Området de hadde slått seg ned i var stort nok til at 140 familier kunne leve der, men lå helt brakk da de startet okkupasjonen for fem år siden. Prosessen med ekspropriasjon var kommet ganske langt før godseieren fikk det for seg at en auksjon ville være mer innbringende enn erstatningen fra INCRA. I Brasil er det ikke så vanskelig å få det som en vil så lenge en betaler for seg, og nå satt godseieren med en rettslig kjennelse på at leiren skulle vekk innen førstkommende onsdag. Så politiet var ventende når som helst - når eieren bestemte seg for å bruke utkastelsesordren, eller når politiet fikk tid. Ikke godt å si.
I en så presset situasjon skulle en tro folk hadde nok med sitt eget, men det viste seg å være stikk motsatt. Så snart de skjønte at vi var ufarlige kom smilene fram. Vi ble budt på kaffe, servert i små blikkopper og sukret etter brasiliansk smak (mer sukker enn kaffe!) Etterpå ble vi vist rundt i leiren. Husene var de vanlige under okkupasjoner, små brakker bygd av svart plast og palmegreiner.
Drøyt hundre familier levde i slike barracas, og det var utrolig å se hvor mye de hadde fått til under så tøffe forhold. Leiren var godt organisert, og de dyrket mye frukt og grønnsaker. Året før hadde leiren produsert to tusen sekker ris – mer enn mange etablerte bosetninger klarer.
All produksjon var uten bruk av kunstgjødsel eller sprøytemidler, miljøspørsmål var viktig for folk i leiren. - Se på dette, sa Francisco, som viste oss rundt. –Og dette! Stoltheten, og gleden, over alt de hadde fått til var så tydelig. – Før levde vi i slummen i byene, samfunnet ønsket oss ikke, vi var utskudd. Nå lever vi her, vi lever av jorden som indianerne gjorde. Og den jorden skulle de ta vare på, det var det ingen tvil om. Francisco snakket om å bringe kunnskaper videre, om framtiden til barna hans. Om framtiden for verden, hvor viktig det er å dyrke mat uten å forgifte jorden. ”Bærekraftig utvikling” var det ingen som nevnte, men med sine enkle ord var han mer overbevisende enn de fleste jeg har hørt snakke om samme tema.
Inne i brakken sin hadde Francisco skattene sine: syv plastflasker med frø. De var dyrket uten kjemisk gjødsel eller sprøytemidler, og garantert ikke genmanipulerte. – Det er dette som er verdens skatter, smilte han, ikke oljen til Saddam Hussein! Det gjør inntrykk når en mann som lever i en plastbrakke på fire ganger fire meter, og kjemper for å overleve, snakker om hvordan han skal ta sin del av ansvaret for menneskehetens vel. Og hva skal en si når Francisco etter å ha fortalt hvor dyrebare frøene er gir en av de syv flaskene til oss? Eller når mennesker som lever på eksistensminimum inviterer oss til å komme tilbake og bo der hvis vi vil, og gjerne ta med familiene våre? Hjertelig velkommen, og vil dere ha et gresskar? Mer kaffe?
Å synge Beatles-sanger med MST-folkene i bilen tilbake, mer dansing før vi dro til Brasília igjen, alt det var bra. Men besøket i acampamentoen og møtet med menneskene der var høydepunktet på turen. Det var det samme smilet og den samme tanken hos alle fire: Det var dette vi kom for. De store ordene om MST er mer enn bare ord. Selvfølgelig er ikke alt idyll med denne bevegelsen, og selvfølgelig er ikke alle leirer like bra som den vi besøkte. Men MST forandrer livene til folk. Og det handler om mer enn bare jord nok til å slippe å sulte, det handler om å gi folk verdighet og identitet også. Det er virkelighet - støvete rød jord, små plasthus og en stolt familiefar som viste fram pasjonsfrukttreet sitt. For oss som dro til Mato Grosso ble det første møtet med MST fantastisk bra.
Fredag, nesten en uke etter besøket i acampamentoen, fikk vi høre av MST i Brasília at militærpolitiet hadde kommet til leiren dagen før. De kastet ut alle som bodde der, og jevnet husene og frukttrærne deres med jorden med bulldosere. Alle markene og avlingene ble også ødelagt. Da vi spurte hvor menneskene fra leiren var nå, hvor de skulle gjøre av seg, fikk vi svaret at de var ”nas ruas”. På veiene.
Kanskje noen har familie å dra til, kanskje noen drar inn til byslummen igjen. Kanskje de okkuperer området en gang til. Det er vanlig å for jordløse å bli kastet ut, å måtte okkupere flere ganger før de får jord. Det har skjedd med så mange før, og det kommer til å skje med mange flere før jordreform omsider blir gjennomført i Brasil.
Halldis Hobæk bor i Ché Guevara